Bilen er FULL. Foto: Dan Kristensen

Dan i racet på South Stack. Foto: Dan Kristensen

Halvor koser seg. Foto: Dan Kristensen

Johan ved frontbølga på North Stack. Foto: Dan Kristensen

Garreth i racet ved North Stack. Foto: Dan Kristensen

Fantastiske klipper. Foto: Dan Kristensen

Port Dafach - high tide. Foto: Dan Kristensen

Port Dafach - low tide. Foto: Dan Kristensen

Trond på the Skerries. Foto: Dan Kristensen

Johan på Abrahams Bossom. Foto: Dan Kristensen

Området byr på utfordrende padling med tidevannsstrømmer, tåke, klipper og heftig surf.

Etter å ha luftet noen tanker med padlekompiser var det Trond som tok initiativet og startet den formelle organiseringen av tur til Wales for å være med på Anglesey Sea Kayak Symposium 08.

Rett over jul ble flybilletter, leiebil og kajakkleie fikset og den staute gjengen som skulle ta turen var Trond og John Olav fra Gjøvik, Garreth fra Kristiansand, Dag Sverre fra Tønsberg og jeg fra Notodden. I tillegg skulle Bjørn, Gro og Halvor fra team utenfor.no også dra.

Dessverre måtte Bjørn melde avbud pga konfirmasjon, og ryktet sier at Bjørn gikk i 1.mai toget i Moss under parolen "Jeg vil til Anglesey", så jeg antar at det var med tungt hjerte han ble hjemme.

Lang reisetid

Vi hadde valgt å fly til Stansted, leie bil her og kjøre til Anglesey. I etterpåklokskapens gode ånd var vi alle enige om at det hadde vært en fin tur, men at det ved en evt. neste gang ville forsøkes å ta en alternativ reiserute.

John Olav, Trond og  jeg fløy over sammen. På flyplassen fikk vi får flotte Peugeot leiebil. Men haken ved herligheten var at det var en sedan. Når vi så pakket inn tingene våre og opplevde at bagasjerommet var fullt allerede før vi fikk plukket opp Dag Sverre og Garreth på B&B'en i Bishop's Stortford så vi at det kunne bli en kjøretur med sits ala godt polstret elvekajakk.

Mine truser og bukser lå godt spredt over hele bilen fra under setene til hattehylla og stakkars Garreth som hadde pakka så fint i en stor bag fikk ALT tømt ut og plassert i diverse ledige hulrom.

Kjøreturen gjennom England var både interessant, lang og tidvis lite givende. Det var noen mil som vi skulle rulle over og landskapet langs motorveiene er ikke akkurat preget av en flott utsikt. Det interessante var at Trond for første gang skulle kjøre bil på feil side av veien, og når vår venninne Gudrunn tidvis led av delirium opplevde vi både frykt og latter de første kilometerne av veien.

Etter en sein lunsj like ved grensa til Wales hvor vi drakk eminent springvann fra skitne glass fikk vi en fantastisk naturopplevelse fra bilsetet på innenlandsruta gjennom fjellene i Wales. Så om du skulle finne på å kjøre denne veien så anbefales det å kjøre vestover fra Birmingham for så å følge A5, og stoppe innom Betws-y Coed for å kjøpe stæsj. Denne landsbyen med det rare navnet er bitteliten, fantastisk vakker og har flere sportsbutikker med priser som ligger langt under det vi opplever i moderlandet.

Holyhead er en by som jeg ikke ville kalle direkte pen, men hva gjør vel det når stedet byr på særdeles bra padleopplevelser. Anglesey Outdors center som var hovedsete for symposiumet og der hvor vi var innlosjert på 6-mannsrom med eget bad ligger noen få minutters biltur fra Holyhead sentrum og bare et par minutters kjøretur fra Port Dafach som var hovedstrand under symposiumet. Vi hadde full pensjon og fikk servert frokost, ferdig smurt lunsj og middag på senteret, og Paddlers return bar ligger også på området. Her selger dem både mat og mye godt øl.

På padlesamlinger i Norge er jeg vant med at man er forholdsvis tidlig oppe for å starte padlinga i 09 tida på morgenen. Slik er det IKKE i Anglesey. Vi hadde samling i teltet mellom 09 og 09:30 om morgenen for så å møtes i de respektive gruppene vi skulle på tur med for så å laste kajakkene på hengerne for så å kjøre til startstedet slik at padlinga sjeldent var i gang før klokka var godt passert 11 på formiddagen.

Tidevannsforskjell og strømmende vann

Padlemessig byr Anglesey på enorme utfordringer for padlere. Forskjellen mellom flo og fjære er rundt 6 meter, og tidevannsstrømmene er vanvittig raske.

Ved enkelte punkter der det er grunt som ved North Stack, South Stack og Penhryn Mawr dannes det 'overfalls' der det dannes stående bølger. Bølgene er ikke som i en elv, men mye mer dynamiske og man kan se at vannet pulserer i racene og bryter tidvis alle veier, eller lager svære pyramider av vann.

Lørdag skulle jeg sammen med Trond og Halvor være med på Advanced Tidal Races and overfalls. Det kribla vanvittig i magen og jeg var kjempenervøs for om jeg hadde vært litt vel tøff når jeg kasta meg på denne gruppa første dagen.

Halvor hadde vært på stedet i 2 dager allerede og hatt noen dager i racene og kunne fortelle om heftige forhold i racene på North Stack, South Stack og Penhryn Mawr.

Vi startet fra Soldiers Point på yttersida av den vanvittig digre veggen som beskytter havna i Holyhead og fant en makker som vi skulle holde et øye med for å hjelpe instruktøren å ha kontroll på at ingen forsvant fra gruppa når vi var i racene. Når vi nærmet oss North Stack var jeg dritnervøs og det dirra i armene når jeg så de stående bølgene i racet. Racet var ikke kjempedigert denne dagen slik at det ble en "litt" myk start i ukjent kajakk. Det var kjekt å padle i nærheten av Halvor som hadde vært i racene tidligere og en stor sikkerhet å vite at jeg hadde en makker som hele tiden kunne trå til og få i gang en redning før jeg havna midt mellom Irland og Wales om jeg skulle få en svømmetur.

Helt bakerst i racet lå også en av instruktørene og passet på at ingen forsvant for langt bak i racet og forsvant fra gruppa.

Etter noen runder med surfinga løsna det litt opp og jeg fikk noen herlige turer på bølgene som gjorde at smilet og gledeshylene kom på plass. Men da var jeg også dødssliten i armene etter å ha jobbet hardt for å ha kontroll over kajakken i bølger som tidvis kommer fra alle kanter og noen ganger bryter over deg og andre ganger dytter deg fremover i racet som om du skulle vært skutt ut av en kanon.

Trond var makker med Johan som driver Escape kajakcenter i Gøteborg og det så ikke ut som om dem koste seg et sekund mindre enn hva jeg og Halvor gjorde.

Halvor hadde gjort et megatriks og tatt med seg utstyr for å padde opp leiekajakken slik at han fikk en god sits. Dette er noe jeg helt klart skal kopiere neste gang jeg drar dit da jeg ble sittende litt løst i Explorer HV'en jeg hadde leid og dermed ikke fikk så god kontroll på kajakken når bølgene kaster seg over deg.

Etter en tid med leik på North Stack og en sjokoladebit og vann i bakevja hoppa vi samlet ut i racet og fikk 5 knops skyvkraft over mot South Stack.

Racet her ute har ingen bakevjer rett i nærheten og er derfor helt annerledes å leke på. Om man klarer å holde seg på de fremste bølgene går det bra, men havner man litt bak i racet må man padle sokkene av seg for å henge med og faren for at gruppa splittes opp er derfor stor.

Bølgene her ute var svære og bratte og jeg må innrømme at jeg på daværende tidspunkt med melkesyre og nærmest maxpuls var glad for at vi gikk rett gjennom og hoppa av racet bak fyret på South Stack.

Rundt hele Anglesey er det masse bratte klipper og lite lette landingsplasser. Landskapet kan ta pusten fra enhver og jeg fikk nesten kink i nakken når vi padlet langs klippekanten et stykke for å komme til en skjermet rullesteinstrand hvor vi skulle lunsje i påvente av at tidevannet skulle snu og at racet på Penhryn Mawr skulle komme i gang.

Som den ekte vikingen Halvor er inntok han lunsj i bar overkropp, og jeg antar at Jen og Justine som var de kvinnelige innslagene i gruppa ble blendet av hans (flotte) kropp.

Kjendispadling

For oss som har sett TITS's filmene (dem som har påkledde damer altså.) så ble det mye "kjendispadling" i Wales. Både Justine, Freya, Axel, Barry, Nigel, Aled m.fl. var tilstede og var med på moroa og jeg er imponert over deres padleferdigheter i racene rundt Anglesey.

Etter å ha lunsjet i en god time satte vi kursen mot racet på Penhryn Mawr som ble mitt høydepunkt denne dagen. Hodet var litt roligere og kroppen fungerte bedre sammen med Explorer'n slik at jeg turte å gi mer gass i bølgene og fikk virkelig leika og kost meg. Faktisk ble jeg så tøff at jeg var under å kikka etter fisk ved 2 anledninger og det var en lettelse å kjenne at rulla satt også i slike forhold. Når selvtilliten steg ble også padleprestasjonene særdeles mye bedre og jakten på de største bølgene i racet ble intensivert.

Det toppa seg da jeg fikk den største og bratteste surfebølga jeg noen gang har hatt opp i ræva på båten og ble kasta fremover i rakettfart. Det føltes som om jeg var i fritt fall i forkant av bølga og når nesa på explorer'n gravde seg godt ned i vannet, fossa over meg og fylte nese og munn med vann eksploderte kroppen i et vanvittig kick!

Etter en god stund med lek i racet tok vi chickens run på innsida og fulgte bakevja langs land en liten kilometer og landa på stranda i Port Dafach.

Port Dafach som var hoved stranda kunne tilby oss en lang bæring på slutten av en padledag.

Når tidevannsforskjellen er så stor som den er der borte så er det et godt triks å time utsetting og landing om man har mulighet. I vertfall om kajakken er pakket for tur!

Vel hjemme på senteret møtte vi John Olav, Dag Sverre og Garreth som hadde vært på en annen Tidal Races gruppe. Dem fortalte om en flott dag utenfor Rhoscolyn med masse deilig surfing. Gro hadde vært på en halv dags tur samt en vandretur langs klippeveggen og smilte fra øre til øre.

Jeg hadde egentlig meldt meg til å delta på en navigasjons leksjon neste dag, men under middagen overtalte Halvor meg til å ta enda en dag i racene. Jeg ble lokka med at jeg skulle få en bok om Sea Kayak Navigation som han hadde i butikken, og da var jeg ikke vanskelig å overtale. Det skal for øvrig nevnes at Halvor gav meg boka med en gang vi møttes på Sommerleiren og den kan anbefales. Takk Halvor, du er en knupp.. !

Større svell gir mer morro

Søndags morgen var det lett tåke, og regn. Dag Sverre og John Olav dro av gårde med Gordon Brown for å være med på Rolling and Rescues, Trond ble igjen på senteret for å ha Navigasjonsteori, mens Garreth, Halvor og jeg igjen ble med Simon Osbourne ut på en ny runde rundt stakkene.

Det var betydelig større svell denne dagen og allerede når vi runda pynten på Soldiers point så vi at racet på North stack var vesentlig større en dagen i forveien.

Simon samla gruppa et par hundre meter før racet og sendte Harry (en morsom ire) som speider for å sjekke forholdene. Etter en kort brief og OK tegn fra Harry dro vi gjennom racet og ut i bakevja for å regruppere.

Siden gruppa var svært stor (ca 20 stk) og bølgene i racet store skulle vi ha rulleringssystem slik at vi ikke var for mange utpå samtidig.

Fremst i racet var det halvannen meters bølger som var lette og surfe på og som gav fin trening for det som venta 50meter lengre bak.

Jeg var sliten og stiv i armene etter dagen før og var helt pumpa etter bare noen få minutter.

Den første runden ble derfor ganske kort med bare et par minutter bak i racet før jeg la nesa ut til høyre og traverserte ut i bakevja for å hvile.

Det var også litt skrekkblandet fryd å være bakerst i racet fordi strømmen var mye sterkere enn dagen i forveien og dette kombinert med større og mer rotete bølger gjorde at det ikke føltes så trygt som solskinnet i Penhryn Mawr dagen i forveien.

Etter å ha mota meg opp i fronten av racet slapp jeg meg bak og ble liggende sammen med Simon og Justine. Jeg gav full gass på en svær bølge og skøyt fart fremover. Båten tok tak og skeinte mot venstre mens jeg lå på åra på full kraft og forsøkte å styre meg inn igjen. I kampens hete glemte jeg å tippe for å bremse farta før jeg krasja inn i Justine's tigerstripede Romany i full fart og gikk rundt. Med 180 i puls og lite luft kava jeg litt for å få åra på plass, rakk å roe meg i 2 millisekunder å tenkte; "Dan! Du har bare ett forsøk, ro deg ned!!". Jeg kjente at bølga brøyt over kajakken og venta et halvt sekund til det roa seg før jeg forsøkte å rulle. "YES!!! Det gikk.." På oversida møtte jeg blikket Justine som var alvorlig bekymret for om det var hull i skroget. Heldigvis ble det bare en bitteliten gelcoat krakelering og jeg følte meg tilgitt da jeg etterpå beklaget at jeg rammet henne.

Etter å ha surfa oss slitne padla vi inn bak North Stack hvor vi møtte en svær sel som var svært nysgjerrig på Jen's kajakk og padleåre. Mens vi knipsa bilder av selen var fronten av gruppa i gang med å lande i surf inn mot en tørrlagt hule (Parlaments cave tror jeg den het). Bølgene kom skyllende inn på skrå bakfra og tok den ene på en ukontrollert tur rett inn i steinene på gal side av landingsplassen. Det ble noen hektiske minutter med redning for dem som hadde landa og etter litt hadde dem fått både padler og kajakk helskinnet i land og var klar for å ta i mot resten av gruppa.

Etter lunsj hoppa vi på racet på North stack og fikk skyss til South stack hvor strømmen går rett til sjøs. Her hoppa vi av og padla mot Penhryn Mawr, og både jeg og Halvor måtte skuffet innse at racet ikke kom i gang før senere på dagen.

Ved ankomst Port Dafach hadde det klarna opp og sola skinte og varma lufta. Inn mot stranda brøyt bølgene skikkelig hardt og vi måtte ha god spredning på gruppa for å unngå farlige situasjoner i surfen.

Når min tur kom la jeg meg litt for langt inn og fikk bølga over meg med full tyngde. Jeg ble slynga rundt og fikk rulla opp. Akkurat tidsnok til å gjøre meg klar for neste bølge. Denne var jeg bedre forberedt på å og fikk en herlig tur innover mot stranda. Med sola og bølgene våknet en dødssliten kropp til liv igjen og etter å ha assistert på en redning av en som tok en svømmetur stakk jeg nesa ut for å kose meg mer i bølgene.

Det var tidvis kaotisk med folk, kajakker og utstyr som fløt overalt etter folk som hadde blitt slått rundt og måttet ta seg en svømmetur. Når rotet var ryddet opp fikk jeg en uforglemmelig sistetur inn mot stranda på sidesurf. Jeg lå over bølga i høyt støttetak mens alt  var skummende hvitt rundt meg. Etterpå sa Halvor at han så at jeg hadde rulla på surfen. Jeg tror jeg ble dytta rundt i bølga, mens jeg lå på støttetaket uten å ha skjønt det selv.

Hamburger med ris

Ettermiddagene i Wales gikk alt for fort. Vi var stort sett tilbake på senteret i fem tida som var akkurat tidsnok til å kvitte seg med padleklær, en kjapp dusj og rekke middagen.

I symposium helga var det foredrag inne i byen og vi var på foredrag om "The birth of Nordkapp" og en padletur til Kapp Horn.

Vi måtte innimellom også rekke å gå innom butikkene som hadde salgsboder (akkurat slik vi er vant med på våre samlinger) og sist men ikke minst så måtte vi jo få konsumert noen glass med øl på den noe slitne, men usannsynlig sjarmerende Paddlers Return bar som kunne stille med særs hyggelige bartendere.

Vi opplevde også noe nytt i matveien da Garreth trodde han hadde bestilt burger and fries og ble servert en rykende hamburger som var omkransa av RIS.. Dama bak disken hadde stussa litt på at han villa ha ris til hamburgeren, men siden servicen var upåklagelig hadde dem triksa i forhold til menyen slik at kunden kunne få sin hamburger med ris.

Mandag var startskuddet for BCU week hvor det arrangeres både 3,4 og 5 stjerners lederskapskurs samt ulike grader av instruktørkurs.

Interessant nok kan man være en 5 stjerners padler med lederkompetanse og erfaring til å lede grupper av dyktige padlere i steintøffe forhold, men man er da ikke kvalifisert til å lære opp nybegynnere.

Det er ingen tvil om at instruktørene der borte var vanvittig dyktige padlere med masse kunnskap om padling, lederskap og navigering i ekstreme forhold, men de pedagogiske egenskapene svingte etter min mening fra grotesk dårlig til meget bra.

Den britiske kursstigen har nylig gjennomgått en radikal endring og selv etter ørten foredrag om de ulike gradene så klarer jeg ikke i dag å forklare på en enkel måte hva de ulike gradene innebærer.

Det jeg derimot oppfattet var at dem stiller vanvittig strenge krav til utførelsen av de ulike teknikkene samt at du skal være en vanvittig dyktig padler og ikke minst god LEDER for å bestå en 5 star utsjekk.

Jeg var med en treningsdag på 4 star som denne dagen bød på nøyaktig det samme som vi driver med på teknikkurset.

Under evalueringa av denne dagen ble instruktørene slakta og neste dag fikk vi tilbud om å være med på en tur sammen med 5 star training gruppa som Trond var på.

Jeg kasta meg på og tenkte yiii-haa, nå skal det jaggu bli utfordring.

Når dagen var over møtte jeg Dag Sverre, Garreth og John Olav som hadde hatt en suveren dag med lederskapstrening.

Jeg begynner etter hvert å innse at en kompis som sier jeg har "VM i dårlig timing.." har rett.

Men jeg fikk padla tur sammen med Trond og noen til ut til The Skerries som er en øygruppe i havgapet mot Irskesjøen. Området bød på utfordrende navigering og morsomme caser i de sterke strømmene mellom øyene der ute.

Siste padledag

Siste padledag var jeg vanvittig klar for action i racene. Jeg og Trond ble med en gruppe som skulle trene på momenter til 5 star som ble ledet av Simon Osbourne. Vi dro ut fra Port Dafach og starta på den korte padleturen til Penhryn Mawr. Trond skulle lede dette strekket og fikk oppleve at strømmende vann gir store lederskapsutfordringer.

Ved et skjær ble gruppa splitta i 2 og vips så hadde vi en instruktør på hver side av skjæret som tok en svømmetur. Dagens første lærepenge ble at "early descission making" er essensielt når man skal lede en gruppe i krevende forhold.

I racet fikk vi herja skikkelig og surfinga var dødsbra. Etter å ha padla noen dager begynte jeg å kjenne den bedre slik at jeg fikk bedre kontroll på den og heller kunne bruke kreftene mine på å fange de morsomste bølgene.

I den ytterste delen av racet fikk vi demonstrert balansekunst av Simon da han først på surf satte seg på bakdekket, for så å reise seg opp i kajakken. Han ble ikke stående så lenge, men det var mildt sagt imponerende å i det hele tatt komme så langt.

Etter en times lek stakk vi nordover mot Abrahams bossom for å lunsje.

Etter lunsj padla vi langs klippene, igjennom huler og over steiner videre mot South stack. Mellom øya fyret ligger på går det en trang kanal som vi kjempa oss igjennom mot strømmen og kunne se ut mot de herligste sufebølgene jeg noensinne har sett som pryda racet på yttersida av fyret.

Blæra mi er av ymse kvalitet så før vi satt kursen ut mot racet fikk jeg klatra oppå et skjær og lufta meg litt. Det var litt krøkkete å komme seg opp på skjæret, men ned gikk mye enklere. Jeg kasta kajakken først og hoppa etter og fikk litt hjelp fra Johan til å tømme kajakken og komme meg oppi igjen.

Racet ved South Stack kunne denne dagen by på jevne duvende surfebølger som brøyt innimellom. Det var forholdsvis lite slitsomt å fange surfen i fronten av racet og når man fikk flyten var det som en drøm å ligge på de 2-3 fremste bølgene å surfe.

Når man fanget de største bølgene ble man av og til slynga langt fremover og stoppa ikke før man var 20 meter foran racet og fikk slappa av og kikka på de andre mens man gled bakover for å fange nye bølger igjen.

Jeg forsøkte å holde oversikten over gruppa, men jeg fant det vanskelig å klare å telle at antallet var riktig ute blant bølgene.

Etter rundt 10 minutters surfing fikk vi en svømmer på gruppa og droppa av sammen med dem som reddet han og la oss inn bak fyr-øya.

En runde til gjennom smuget mot strømmen og en ny traversering over mot racet. Denne gangen skulle Simon og Jen redde de første som veltet slik at vi fikk være lengst mulig på racet også skulle vi droppe av og møtes i bakevja bak fyret etter hvert.

Simon falt tidlig av sammen med en som veltet og ikke klarte rulla og etter 5-10 minutter var jeg uheldigvis nærmest en annen som ikke hadde rulleteknikken inntakt.

Jeg falt av racet, mens jeg reddet han og la meg i bakevja og sendte LANGE blikk mot Trond og Johan som lå helt fremst i racet og hadde en hyrdestund uten sidestykke ute med bølgene i ytterligere 15 minutter før dem var så slitne at dem også droppa av.

Den fantastiske siste dagen ble avslutta med kosepadling tilbake til Port Dafach, en god middag på Anglesey Outdoors centre og velsmakende øl på Paddlers return.

Hjemturen ble i likhet med turen bortover lang og for dem som vurderer å ta turen til Anglesey så anbefaler jeg å fly til Dublin, Liverpool eller Manchester og ta ferge eller tog derfra. Om man ikke skal på turer på egenhånd så klarer man seg helt fint uten bil under symposiet.

Prismessig er det herlig å være i Storbritannia da mat, øl osv er mye billigere enn i Norge. For 1 uke med overnatting, full pensjon og kajakkleie kostet det ca 5500,-. Er man tidlig ute og bestiller flybilletter kan man her komme unna enda billigere enn våre billetter på ca 1400,-

Jeg trodde på forhånd at en uke skulle være mer enn nok, men ser at jeg helt fin kunne overlevd å være der noen dager ekstra. Neste år satser jeg på å også få med meg helga etter BCU week som er en Tidal Races and overfalls weekend.

Det har nå blitt juni hjemme og jeg sitter igjen mange erfaringer rikere med tanke på navigering og håndtering av en kajakk i områder med mye tidevannsstrømmer. Det var ikke minst en fantastisk fin gjeng jeg fikk gleden av å oppleve Wales sammen med og jeg håper vi alle kan ta turen over til neste år også.

Halvor, Gro, John Olav, Trond, Garreth og Dag Sverre

- TAKK FOR TUREN!

Dan Kristensen : 12. juni 2008, 23:24 : © qajaq.no